Har du hørt det før? At alt begynner med deg selv? Når du hører det - er du enig? Sier du: "Ja, selvfølgelig; jeg kan forandre meg, men ikke verden rundt meg.
Er det slik at verden rundt deg forandrer seg hvis du endrer deg? Jeg - og sikkert du også - vil si ja.
Men da er det vel også slik at uansett om jeg forandrer meg eller ikke, så er den responsen jeg får fra omverdenen et resultat av hvem og hva jeg er?
Eller?
Og, vips! så var vi delvis over i "loven om tiltrekning". Det du sender ut er det du tiltrekker deg. Hva du fokuserer på er med andre ord viktig.
Nå skal ikke dette handle om å tiltrekke seg ny bil, mye penger eller andre ting, men om det litt større bildet:
Hvordan ønsker du at livet og verden skal være? I samspill med andre mennesker og denne vakre planeten som sådan?
Er det slik at verden rundt deg forandrer seg hvis du endrer deg? Jeg - og sikkert du også - vil si ja.
Men da er det vel også slik at uansett om jeg forandrer meg eller ikke, så er den responsen jeg får fra omverdenen et resultat av hvem og hva jeg er?
Eller?
Og, vips! så var vi delvis over i "loven om tiltrekning". Det du sender ut er det du tiltrekker deg. Hva du fokuserer på er med andre ord viktig.
Nå skal ikke dette handle om å tiltrekke seg ny bil, mye penger eller andre ting, men om det litt større bildet:
Hvordan ønsker du at livet og verden skal være? I samspill med andre mennesker og denne vakre planeten som sådan?
Ønsker du at livet og verdenskal være basert på og gjennomsyret av kjærlighet? Et stort ord ja. Men er det ikke det vi ønsker? Egentlig?
Men, så: For både å gi og få kjærlighet, er det ikke da viktig at vi har og ER kjærlighet? Hvis det er sant at responson jeg får fra omgivelsene er et resultat av hvem og hva jeg er?
Og - igjen: Hvis det er sant at alt begynner med meg, må jeg ikke da først og fremst ha kjærlighet til meg selv? Rett og slett elske meg selv? Hele meg?
For det er da ikke mulig å gi noe jeg ikke har eller er? Jeg kan invitere deg på kaffe, men kan jeg gi deg det hvis jeg ikke har noe kaffe?
Nei, den er for enkel sier du kanskje. Men er det egentlig det?
Hvis jeg ikke elsker meg selv betingelseløst - OG TROR PÅ DET NÅR JEG SIER DET - kan jeg da virkelig tilby noen ubetinget kjærlighet? Kan jeg da gjenkjenne kjærligheten - virkelig - når jeg møter den? Kan jeg møte mennesker med kjærlighet uansett hva de møter meg med?
Med andre ord stå støtt i min egen kjærlighetskraft?
Jeg sitter ikke på fasiten her, og hvis du synes dette ble mange spørsmål så var det meningen. Min intensjon er bare å få oss til å fundere litt og undres over dette.
Og å spørre meg selv: Kan jeg si til meg selv at jeg elsker meg - hele meg? Og tro på det?
Jeg opplever at stadig flere kommer til denne ekte, hjertefølte erkjennelsen, og det er en av flere grunner til at jeg har en grunnleggende tro på at denne vakre planeten har en nydelig fremtid. Tross de lidelser og all den frykt vi har rundt oss.
For med en dyp og ektefølt kjærlighet til meg selv, kan jeg se med andre øyne.
Hva tror du? Hva ER du? Hvem ER du? Elsker du deg selv? Og tror på det når du sier det?
Ta en tur bort til speilet, se deg selv dypt i øynene og si høyt: Jeg elsker meg selv. Liker du ikke "speilvarianten", så vend deg innover og si det samme. Og kjenn godt etter: Er det helt sant? Tror jeg på det?
Om svaret var veeeel... eller nei, så jobb med det. Ha fokus på det. Du vil før eller senere finne den vakre, skinnende diamanten der innen som ER DEG. Og da kommer du ikke utenom kjærligheten til deg selv.
Dette er jo et svært tema, så kanskje det dukker opp igjen. Du er velkommen med kommentarer og innspill.
