Energi og sånt.... igjen

Da er jeg plutselig tilbake da ; ) Slik jeg lovet.

Det er jo et svært - nesten uttømmelig - tema dette med energier. Og stadig vil jeg understreke at det jeg skriver ikke er Sannheten. Det er betraktninger fra mitt ståsted og således min sannhet i øyeblikket. Du kjenner om dette også kan være din oppfatning av temaet.

Tenkte jeg skulle ta opp tråden fra forrige blogginnlegg og fundere litt over dette med å bli tappet for energi.

Er det egentlig mulig? Å bli tappet for energi? Hvis energi bare ER og finnes i uendelige mengder, så vil svaret bli "nei". Synes jeg.

Hvordan kan det da ha seg at vi fra tid til annen føler det akkurat slik; som om vi blir tappet for energi?

Her kommer mine tanker om dette, og hvis dere gjerne vil kommentere - eller til og med diskutere - så gjør endelig det!

Jeg vil påstå at det ikke er mulig å bli tappet for energi. Med mindre vi velger det selv. Bevisst eller ubevisst. Heldigvis vil vi raskt kunne justere det da, hvis vi oppdager at vi "lekker" energi og kommer litt i minus. Dersom vi er oppmerksomt tilstede i eget liv. Så da er det kanskje det som mangler nå vi føler oss tappet? Bevisst tilstedeværelse? Eller kanskje for mye rusk i bagasjen?

De fleste av oss har hørt om "energityver". Det skal altså være mennesker som stjeler vår energi. Mulig det. Det finnes mange eksempler på mennesker som nærer seg på andre menneskers energi. Interessant i seg selv, men medfører det at du har mindre energi tilgjengelig? Tror ikke det....

For ved bevisst å være tilstede i eget liv - gjerne øyeblikk for øyeblikk - vil du raskt kunne justere det. Helt uten vurdering eller fordømmelse av personen som tilsynelatende stjal av din energi. Det vil til alle tider være energi der nok til alle, tror du ikke det?

Jeg har en god og interessant øvelse på dette, som jeg kommer til å bruke tidvis på Access Bars-kursene som kommer litt lenger utpå våren. Hvorfor deler jeg den ikke her? Fordi jeg mener øvelsen blir mer utbytterik når mennesker er samlet og kan snakke litt sammen om opplevelsene (må pirre nysgjerrigheten din litt.....)

I mellomtiden kan du simpelthen puste dypt noen ganger og bevisst VELGE å fylle deg opp med energi hvis du oppdager at du er "på nedtur". Se for deg hva som helst som kan hjelpe deg med det. Enkelt som sagt, men hvis du ikke er vant til å forholde deg til energier, så er det bare å øve. Og øve litt til. Nok en gang ber du intellektet holde munn hvis det prøver seg. Just do it! Ikke forsøk å forstå det.

Hvis det jeg skriver her er tilfellet, skulle ikke det bety at vi etterhvert ikke behøver beskytte oss mot negative energier? Som i min verden ikke finnes forøvrig (se forrige blogginnlegg).

Skal det være nødvendig å beskytte seg mot energier? At vi setter merkelapper på dem er jo bare menneskeskapt. En illusjon egentlig. Kan det være slik, at hvis vi føler det er nødvendig å beskytte oss mot mennesker eller steder som gjør at vi føler oss tappet for energi, eller fyllt med frykt, så er det oss selv vi må se på?

Så ærlig tror jeg vi skal være, at vi svarer ja. Når vi etterhvert har ryddet opp i "eget hus" i betydningen kvittet oss med alt i livene våre som ikke tjener oss, sluppet alle illusjoner og kommet til kjernen av oss selv - kommet inn til vårt autentiske jeg - så er det ingenting som kan forstyrre balansen i oss selv.

Da står vi stødig i vår egen kraft og har tillit nok til at hva som helst kan komme - til og med energier som prøver å invadere oss - uten at det får oss ut av balanse.

Den reisen begynner med et VALG. Og ett til. Og ett til. Og ..... Og bevisst tilstedeværelse i alle øyeblikkene.

Energier ER. Hverken mer eller mindre. Energier elsker å lekes med. Så VELG og LEK og LE.

Mye. Smak litt på følgende sitat:

"All of life comes to me with EASE and JOY and GLORY" (Access Consciousness)

Kan du si det og etterhvert (eller med en gang) kjenne at du mener det? Tror på det? Ikke i hodet, men i hjertet?

Håper det. For det er slik livet er ment å være.

Negativ/positiv? Lys/mørk? Riktig/galt? Lett/tung? Glem det. Send intellektet på gangen og fokuser på å VÆRE. Hele deg.

Plutselig tilbake igjen jeg. Kanskje med noe helt annet. Hvem vet? I mellomtiden er jeg litt spent på om det blir kommentarer eller en liten diskusjon rundt dette.....

Energi og sånt.....

Over tid har jeg gått og funderte litt på dette med energier.

Om positive og negative energier

Om å ta vare på egne energier

Om å bli tappet for energi, osv.

Tenkte at jeg skulle sette meg ned ved tastaturet og se hva som kom ut av det.

Så leste jeg forleden dag et innlegg på Geir Hagbers blogg LeveBevisst - som jeg med glede følger - og tenkte: Søren og. Nå er det allerede skrevet. Og la det bort.

Men når jeg nå har fått tenkt meg om - og temaet stadig ikke er borte fra mitt hode - så er det jo slik at alle synger med den stemmen de har, så hvorfor unnlate å skrive om noe fordi andre allerede har gjort det? Da blir det lite spennende der ute.....

Så her kommer det - egentlig helt i tråd med nevnte herr Hagbergs betraktninger.

Jeg har ikke tenkt til å begi meg utpå en definisjon av hva energi er. Det krever at jeg må ty til det mentale. Dessuten er det ikke det dette handler om.

Negative energ. Finnes det? Hva med positiv energi? Og hvis disse finnes, vil det isåfall si at de er to separate? Eller? Dessuten; finnes energi kun i en avgrenset mengde? Mange snakker også om høye og lave, samt lette og tunge energier.

Om dette tenker jeg at energi bare ER. Enkelt og greit Ja, jeg vet energi kan måles i svigninger, men dette handler ikke om det.

Men hvis det er sant da, at energi bare ER og at den finnes i ubegrensede mengder, hvordan kan det da ha seg at den kan oppleves som det ene eller det andre? Det er fort gjort å betrakte alt med dualistiske øyne - det er vi programmert til i generasjoner; Opp-ned, høy-lav, positiv-negativ, riktig-galt, lys-mørk, tung-lett, god-ond, osv., osv.

La du merke til at jeg skrev "programmert til"? Tenk om vår oppfatning av ting, hendelser, mennnesker, situasjoner osv., faktisk baserer seg på noe vi bare "har med oss", og som vi uten å tenke over fortsetter å leve etter. Som farger vår opplevelse.

Du går inn i et rom og kjenner at det er en negativ energi forbundet med det. Før du gikk dit inn var det energi der. Punktum. Men noe i din opplevelse gjorde at energien endret karakter til negativ på grunn av det. Jeg kan nemlig gå inn i det samme rommet og kanskje påstå at nei, det var hverken det ene eller det andre. Bare et rom. Eller jeg synes kanskje det var et godt rom å være i - altså en positiv opplevelse.

En opplevelse av positiv energi vil vel antagelig aldri bli stilt spørsmålstegn ved. Hvorfor skulle vi gjøre det? Hvorfor skulle vi eventuelt ønske å endre en slik opplevelse?

En opplevelse av negativ energi derimot, kan vi med fordel stoppe opp ved. Kanskje spørre seg selv (ikke ditt intellekt) om hva det er i dette som gjør at opplevelsen er negativ. Ikke at vi skal analysere alle slike ting i dybden. Tvert imot er det hele svært enkelt i min verden - selvom det kan kreve litt trening til å begynne med;

Bevisst oppmerksomhet på opplevelsen, og det første spørsmålet til en selv kan med fordel være: ER DETTE MITT? Det skjer nemlig forbausende ofte at svaret er "nei".

Om svaret er ja eller nei handler også om bevisst oppmerksomhet. På følelsene, kroppen - helt ned på celleplan (be intellektet om å holde munn hvis det kom noe derfra nå). Øv på det spørsmålet hver gang det er naturlig å stille det. Og kjenn godt etter. Så lærer du forskjellen på et ja og et nei fra kroppen. Det finnes nemlig ikke ETT fastisvar.

Hva gjør du da, hvis svare er "nei"? Det er det som er så deilig. Du bare slipper det. Rett og slett. Hvis det ikke er ditt, hvorfor skal du da begynne å grave i det. Slipp det, pust og gå videre. Da har du automatisk endret fokus og opplevelsen kan bli en annen.

Og hvis svaret er "ja"? Da ville jeg sagt til meg selv: "hmmm... interessant. Det finner jeg nok ut av". Og sluppet det også. I full tillit til at jeg vil få en slags løsning eller et svar på det. Bevisst eller ubevisst. Men jeg MÅ slippe det først. Da får energiene slippe fri og først da kan det komme noe tilbake som kan være til nytte for deg. Og hvis intellektet ditt stadig prøver seg her, så stopp det. Det bare ødelegger.

Dette må kjennes, leves og oppleves. Det kan ikke forstås mentalt.

OG: Dette er MIN sannhet. Jeg sier ikke at det ER slik. Bare at det er slik for MEG.
Avslutter nå. Er plutselig tilbake. Kjenner jeg må skrive noe om bli tappet for energier og høyne energier og slikt også. Og VALG. Et kjeeempestort tema.
Livet er egentlig så innmari enkelt dere. Nyt det. Og gi intellektet lange pauser. Ofte.

Å miste alt....

Trodde dere jeg hadde "lagt meg ned"? Nei da. Bare en veeeldig lang pause.

Når vi nå såvidt har begynt på et nytt år, og vi står med de mye omtalte blanke arkene i hånden, så fikk jeg det over meg å skrive dette innlegget. Nytt år følges ofte av funderinger, ettertenksomhet og tanker om både fortid og fremtid (som forhåpentligvis avløses av fokus på NÅtid etterhvert).

Jeg tar det fra "toppen":

Å MISTE ALT? ELLER: Å SLIPPE ALT?

"På veien mot oppstigning skjedde det noe morsomt. Jeg mistet alt!" (bytt gjerne ut "oppstigning" med selvutvikling hvis det fungerer bedre for deg).

Dette er faktisk et vits. Tro det eller ei. Presentert av Kuthumi lal Singh; en av våre oppstegne mestere og en som ville gjort det stort som standup-komiker idag (hvem har sagt at livet skal være så forbasket alvorlig?!?)

Mange har ledd mye av hans historier opp igjennom årene, men ikke så mange av denne vitsen. For hva i all verden er vitsen med spirituell/åndelig oppstigning eller selvutvikling hvis en er nødt til å miste alt på veien? Alt som betyr noe og har betydd noe?

På selvutviklingens og oppstigningens vei er det normalt å føle at vi mister alt som tidligere har definert oss. Jeg kan personlig bekrefte det. Og det virker som det til tider virkelig gjelder ALT. Også menneskene i livet vårt. Vi mister også mange ting vi strengt tatt ikke behøver savne som f.eks. tvil, bekymring, frykt, vanskelige relasjoner, gamle sår . . . .

Faktum er vel egentlig at det skjer hele tiden. At vi mister noe og/eller noen. Men legg merke til overskriften. Og kjenn på forskjellen på å miste alt og å slippe alt.

Vet du hva jeg synes er den STORE forskjellen?

Å miste alt gjør oss egentlig litt til et offer. Som om alt er noe det er helt umulig for oss å påvirke. Mens å slippe alt gjør oss mer til frivillige. Så finnes det selvsagt gråsoner og nyanser, men likevel.....

Mye skal forløses for å drive oss videre, og i tiden vi lever i nå; mer enn noen gang. Jo mer motstand vi gir slike forløsninger, jo tøffere blir det. Bare det å skifte fokus fra å miste alt til å slippe alt vil hjelpe i positiv retning. Da kan vi delta aktivt i egen utvikling.

Alt vi har hatt i livene våre har vært dyrebare og viktige for oss, og har hver på sin måte tjent oss på en eller flere måter. Men etterhvert vil mange av disse gamle tingene, situasjonene, menneskene, historiene kanskje oppleves mer som noe som begrenser oss. Noe å tenke på når vi nå skriver 2011 og et nytt år er begynt.

Noe av hemmeligheten er å våge å stupe ned i eget liv og fullt og helt oppleve det. En metafor jeg husker å ha lest et sted gir et godt bilde;

Hvis du stuper ut i et basseng fullt påkledd, blir det ikke med en gang en utfordring og ganske tungt å svømme eller holde seg flytende? Og hvis du attpå til prøver å klamre deg til en annen person, eller personen klamrer seg til deg?

Prøv å kaste av deg klærne, lag for lag, helt til det bare er deg selv igjen. Slipp taket i den du holder fast i/som holder fast i deg og kjenn hvor lett og fri du blir. Hvor mye enklere det er å flyte og bevege seg, og virkelig oppleve deg selv.

Noen av spørsmålene vi kan stille oss selv når startskuddet for 2011 nå er gått er:

Er vi villig til å SLIPPE..

.. den tvilen som hindrer deg i å være DEG? Den som sier at det er tryggest å ikke synes så godt, tryggest å være liten?

.. de eiendelene du har holdt fast på fordi de på en måte definerer hvem du er, men likevel ikke bringer glede? Kanskje distraherer de deg istedet? Hva med å fokusere på å eie deg selv?

.. forventingene om hvordan alt skulle eller burde være? Og jobbe med simpelthen å VÆRE?

.. å henge deg opp i hva andre synes om deg - uansett hvor mye de betyr for deg? Klar til å la dine egne meninger være de som betyr noe i livet ditt? Klar til å være tro mot DEG?

.. historiene dine? Dramaene i livet ditt? Den du pleide å være? Og heller fokusere på å uttrykke hvem du er her og nå?

.. de menneskene i livet ditt som holder deg tilbake? Selv om du elsker dem og de betyr eller har betydd mye for deg?

Du kan sikkert forlenge listen. Hvis du vil. Jeg bare pirker borti en bitteliten bit av dette. Det er dessuten helt frivillig. Ingen MÅ noe som helst. Og skal du gjøre noe med disse tingene, så gjør du det for deg selv. Ikke haster det heller. Du vet selv når tiden er inne, og da er det perfekt. For deg.

Hva sier hjertet ditt om dette?

Å miste alt, eller å slippe alt, på veien til utvikling/oppstigning skaper tomrom i oss av og til, men det betyr i bunn og grunn å tømme sekken for alt som ikke tjener deg lenger - som holder deg tilbake. Forhåpentligvis trenger vi ikke sekken i det hele tatt når vi går videre.

For når vi har sluppet alt dette, så finner det vi virkelig trenger og ønsker veien til oss. Vi er jo så mye lettere å finne da!

Skulle du oppdage at du befinner deg i et av de nevnte tomrommene, så er mitt beste tips:

VÆR i det. Og PUST. Ikke slåss med det. Ikke prøv å definere det, forandre det eller få det til å forsvinne. Gjenkjenn det, aksepter det og slipp det.

Ses snart igjen. Til svære temaer og ikke fullt så svære temaer. Til jordnære og konkrete, og til de litt mer "luftige". Kan ikke velge kun det ene; vi er jo alt. Og enda mye mer.

Godt nytt år!

Alt begynner med deg

Har du hørt det før? At alt begynner med deg selv? Når du hører det - er du enig? Sier du: "Ja, selvfølgelig; jeg kan forandre meg, men ikke verden rundt meg.

Er det slik at verden rundt deg forandrer seg hvis du endrer deg? Jeg - og sikkert du også - vil si ja.

Men da er det vel også slik at uansett om jeg forandrer meg eller ikke, så er den responsen jeg får fra omverdenen et resultat av hvem og hva jeg er?

Eller?

Og, vips! så var vi delvis over i "loven om tiltrekning". Det du sender ut er det du tiltrekker deg. Hva du fokuserer på er med andre ord viktig.

Nå skal ikke dette handle om å tiltrekke seg ny bil, mye penger eller andre ting, men om det litt større bildet:

Hvordan ønsker du at livet og verden skal være? I samspill med andre mennesker og denne vakre planeten som sådan?

Ønsker du at livet og verdenskal være basert på og gjennomsyret av kjærlighet? Et stort ord ja. Men er det ikke det vi ønsker? Egentlig?

Men, så: For både å gi og få kjærlighet, er det ikke da viktig at vi har og ER kjærlighet? Hvis det er sant at responson jeg får fra omgivelsene er et resultat av hvem og hva jeg er?

Og - igjen: Hvis det er sant at alt begynner med meg, må jeg ikke da først og fremst ha kjærlighet til meg selv? Rett og slett elske meg selv? Hele meg?

For det er da ikke mulig å gi noe jeg ikke har eller er? Jeg kan invitere deg på kaffe, men kan jeg gi deg det hvis jeg ikke har noe kaffe?

Nei, den er for enkel sier du kanskje. Men er det egentlig det?

Hvis jeg ikke elsker meg selv betingelseløst - OG TROR PÅ DET NÅR JEG SIER DET - kan jeg da virkelig tilby noen ubetinget kjærlighet? Kan jeg da gjenkjenne kjærligheten - virkelig - når jeg møter den? Kan jeg møte mennesker med kjærlighet uansett hva de møter meg med?

Med andre ord stå støtt i min egen kjærlighetskraft?

Jeg sitter ikke på fasiten her, og hvis du synes dette ble mange spørsmål så var det meningen. Min intensjon er bare å få oss til å fundere litt og undres over dette.

Og å spørre meg selv: Kan jeg si til meg selv at jeg elsker meg - hele meg? Og tro på det?

Jeg opplever at stadig flere kommer til denne ekte, hjertefølte erkjennelsen, og det er en av flere grunner til at jeg har en grunnleggende tro på at denne vakre planeten har en nydelig fremtid. Tross de lidelser og all den frykt vi har rundt oss.

For med en dyp og ektefølt kjærlighet til meg selv, kan jeg se med andre øyne.

Hva tror du? Hva ER du? Hvem ER du? Elsker du deg selv? Og tror på det når du sier det?

Ta en tur bort til speilet, se deg selv dypt i øynene og si høyt: Jeg elsker meg selv. Liker du ikke "speilvarianten", så vend deg innover og si det samme. Og kjenn godt etter: Er det helt sant? Tror jeg på det?

Om svaret var veeeel... eller nei, så jobb med det. Ha fokus på det. Du vil før eller senere finne den vakre, skinnende diamanten der innen som ER DEG. Og da kommer du ikke utenom kjærligheten til deg selv.

Dette er jo et svært tema, så kanskje det dukker opp igjen. Du er velkommen med kommentarer og innspill.

Dikt

Fikk lyst til å dele dette med dere:

NÅ

Nå er du. Her og nå
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvaret for at jorda når fram
til neste generasjon
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener. Det er nå
du kan lese gressets lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og dyreblikkets
mening om justismord.

Ja, det er her og nå. Det er nå
minstejenta puster godnattkysset
på kinnet ditt. Det er nå
du står på fyrdørken og kan skufle
venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den overende
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå

Kolbein Falkeid

Åpne sanser

Jeg skulle nesten ønske dere var her nå. For meg er dette paradis. Dette også. Det er vel egentlig ingenting som slår stillheten. Skjønt stillhet?

Jeg sitter ute og skriver og hvis jeg lytter kan jeg HØRE. Lett vind i tretoppene. Fantastisk fuglesang. En humle eller to.

Hvis jeg fokuserer kan jeg SE de samme humlene. Se et vell av ulike grønnfarger rundt meg. Hunden som ligger avslappet i solen. Kattunger i lek. Nydelig, høy, klar, blå himmel. En flue som spaserer over bordet. Strå som vaier i vinden.

Skifter jeg fokus kan jeg LUKTE. Grønnfarger. Ulike blomsterdufter - aller mest fra duftkaprifoliumen. Kaffe. Som jeg også kan SMAKE. Ikke bare drikker, men virkelig smaker.

Til slutt - og aller viktigst kanskje - kan jeg kjenne hvordan jeg har det. Hva FØLER jeg? Akkurat her og nå. Hvis jeg puster dypt og jevnt i magen og virkelig kjenner etter. Hvordan har jeg det fysisk? Er det noen spenninger eller "vondter" i kroppen? Og følelsesmessig?

Dette er meditasjon folkens. Bruk den også når du f.eks. er ute og går tur. Eller i en hvilken som helst sammenheng. Når du venter på bussen, haster rundt i byen (fullt mulig, og vil sette ned tempoet litt kanskje), når du støvsuger, vasker opp, steller deg på badet......

Hva krever det? Fokus. Oppmerksomhet. Har du ikke tålmodighet sier du? Har du for mye tanker i hodet?

PUST! Er pusten din kort, overfladisk? Puster du bare med brystkassen? Flytt pusten ned i magen. Ikke strev med det. Tenk på et lite spebarn og hvordan det helt naturlig og enkelt lar pusten flyte. DER skal du være. For da kan du ikke samtidig være i hodet ditt.

Denne lille "øvelsen" med å ha fokus på en sans av gangen og PUSTE skulle vi gjøre jevnlig. Det er svært god mentalhygiene. Gir klarhet, ro, overblikk og en ny tilstedeværelse i alt annet vi befatter oss med.

Prøv det. Det behøver ikke ta mange minuttene. Av og til bare sekunder når vi er godt trent i tilstedeværelse og oppmerksomhet.

Hva er så resultatet av min "sansing" nå? Som beskrevet over: Ro. Balanse. Glede. Over å være her - både hjemme og på denne planeten - akkurat nå. Takknemlighet. For menneskene jeg har i livet mitt. Alle mulighetene livet byr på. En dyp "viten" om at jeg ER det jeg ER.

God fornøyelse på din "sansereise"

***********

Bortsett fra mitt "Hjertesukk", så er dette det første jeg skriver i bloggen min. Fordi det var det som kom ut av fingrene akkurat nå. Du kan forvente litt av hvert. Både hverdagslige, mer eller mindre private innspill, litt "faglig" stoff og spirituelle/åndelige betraktninger. Humor og alvor i skjønn forening.

Jeg ønsker deg en strålende dag. Og vær obs; jeg er plutselig tilbake ; )

Hjertesukk

Begynnelsen er antagelig et godt sted å starte.... sukk..

Og begynnelsen handler altså om at jeg lenge har ønsket meg en blogg. Så, på et øyeblikks innskytelse satte jeg i gang og registrerte meg. Bloggen fikk ikke den adressen jeg ønsket meg, siden alle varianter av "ToBeOne" var opptatt. Så der kom første pausen - før jeg i det hele tatt hadde kommet igang.

Jeg drodlet litt, spurte meg selv og falt ned på "Choice of heart". Fordi alle valg og skapelser i livene våre bør komme fra hjertet. Jeg siterer Aristoteles:

"Hjernen er et organ av mindre betydning. Sjelen sitter i hjertet, som også styrer kroppen"

Så langt; alt vel. Derfra og ut har det vært maaange pauser gitt - phu.... Til jeg fant ut at det ikke fantes noen tilfredsstillende mal der jeg opprettet blogg og at det var litt for omfattende for meg. Da gikk turen hit, og siden har jeg tuklet litt her. Nå TROR jeg kanskje jeg begynner å få LITT oversikt.

Dere får bære over med meg til jeg finner ordentlig ut av dette. Tenkte det skulle være kjempeenkelt (jeg glemte å slippe alle forventninger), men det er jo litt å sette seg inn i for en middelaldrende dame.

Jeg puster og puster, og holder frustrasjonen unna. Og gleder meg til å komme nogenlunde i havn, så skribleriene, funderingene, betraktningene, innsiktene.... om jeg, mitt, mine og livet kan nå frem til dere som gjerne vil lese.

Til da; ta vare på deg selv og øyeblikkene